Før vi går inn i en rettssal for å dekke en sak, er det nødvendig å lære seg de korrekte begrepene, og å tenke gjennom hva du kan og skal offentliggjøre fra rettssaken. Les rådene fra førsteamanuensis Svein Brurås ved journalistutdanninga ved Høgskolen i Volda.
Svein Brurås tok i 2009 doktorgraden ved Universitetet i Bergen med avhandlinga ”Kriminaljournalistikkens etikk. PFU-uttalelser belyst fra tre moralfilosofiske posisjoner”. Han råder lokalavisene til å ikke overdrive dekningen når de får en stor og alvorlig sak i fanget:
– Det er jo gjerne en stund mellom de store sakene, og særlig i sedelighetssaker skal lokalavisene trå varsomt og ikke gå for tett og detaljert inn i saken. Saken skal selvsagt ikke ties i hjel, den skal omtales, men det er viktig å velge den gylne middelvei der alle hensyn blir tatt i betraktning. Dette gjelder selvsagt alle medier, men ofte kan mange av lokalavisleserne enten vite hvem det gjelder fra før, eller de vil forstå det ut fra andre opplysninger i saken. Det går an å få fram de ulike versjonene: politiets, tiltaltes og fornærmedes versjoner uten å være for detaljert, råder Brurås.
Pressens dekning av overgreps-rettsaken i Elverum ble i går debattert i Aktuelt, på bakgrunn av Dagsavisens Hege Ulsteins kommentar Forsidenes baksider (se vedlegg), og Barneombud Reidar Hjermanns brev til Riksadvokaten og domsadministratoren på tinghuset i Elverum, der han ber om at pressen blir sendt på gangen under deler av rettssaken.
Noen råd for kriminaldekningen i lokalpressen
(etter innspill fra Svein Brurås)
1.) Vi bør dekke kriminalsaker regelmessig, det er både viktig og godt stoff.
2.) Ta en telefon til politiet/lensmannkontoret hver dag, eventuelt før hver utgave.
3.) Følg med på berammingslisten i den lokale tingretten og vær til stede der på viktige saker, eventuelt få ut dommer i etterkant.
4.) Lær en gang for alle korrekte begreper: mistenkt, siktet, tiltalt, domfelt.
5.) Opparbeid deg et godt forhold til politiet. Det lønner seg å bli kjent med dem og opparbeide seg tillit, men samtidig unngå å formulere seg som om politiets påstander er "sannhet" i alvorlige saker.
6.) Opparbeid deg et godt forhold til lokale advokater som driver med strafferett – og for så vidt også sivilrett. Alltid huske forsvarsadvokaten når straffesaker omtales, for balansens skyld – eventuelt også bistandsadvokater.
7.) Følge opp politiets etterforskning og få fatt i tiltalen med en gang den er klar.
8.) Være vaktbikkje overfor politiet hvis de bruker for lang tid.
9.) Passe på å unngå identifisering i straffesaker hvis ikke sterke grunner taler for det motsatte. Husk: Vi kan komme i skade for å identifisere uten å bruke navn – ved ubetenksomt å gjengi personopplysninger.
10.) Spesielt i sedelighetssaker er det viktig å unngå detaljer som kan være belastende for fornærmede. I etterforskningsfasen er som regel politiet forsiktig med hva de gir ut, men i rettssalen kommer jo alt fram. Men ikke alt skal i avisen.
Litteraturtips krimdekning:
Bjarne Kvam: “Krimjournalisten” (IJ-forlaget 2002).
Sjak R. Haaheim: “Straffe!!! – innføring i strafferettens regler” (IJ-forlaget 2005)
Se også nettstedet www.domstol.no