Her får du det sjuende rådet fra Gard Michalsen til lokalavisene:

Statistikken fra Pressens faglige utvalg for 2020 viser at Vær varsom-plakatens punkt 3.2 (kildekritikk, faktakontroll og bredde) for andre år på rad er «på topp» over fellelsene. Rett etter følger fortsatt punkt 4.14 (samtidig imøtegåelse).

Det fins ikke ett svar på hvordan man unngår å bryte 3.2, men det er jo egentlig ganske enkelt: Er dette sant? Har vi god dokumentasjon på påstandene? Og er saken godt nok belyst?

Never check a good story, lyder ordtaket. Det er dessverre noe i det. Jobber man med en sak og har funnet en god vinkling, kan det være fristende å ikke sjekke seg bort fra den igjen.

Men det er faktisk jobben din. Særlig i tider med falske nyheter og alternative medier er det den seriøse delen av pressen som må vise at det er forskjell på journalistikk og det som er noe annet. I den journalistiske arbeidsprosessen er kildekritikk, faktakontroll og bredde helt sentralt. Og som de fleste punkter i VVP er også 3.2 direkte, godt og pedagogisk formulert:

Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.

Sagt litt enkelt betyr det at veien fra tips, informasjonsinnhenting og intervju til publisering i kompliserte saker skal være litt omstendelig. Noen saker får du ikke gjort på verken 1 time eller 7 timer. Det holder ikke at noen påstår at noe er tilfelle. Du bør ha dokumentasjon på at det faktisk stemmer. Og fins ikke denne dokumentasjonen, så må det være tydelig – gjerne et forbehold – som understreker at dette er noens påstand.

Nært beslektet til dette er også punkt 4.2 om å gjøre det klart hva som er fakta, og hva som er kommentarer og meninger. Det gjelder både i brødtekst og titler. Særlig sistnevnte syndes det tidvis mot i lokalavisene; overskrifter som burde hatt en sitatstrek, eller henges på noen, men som i stedet presenteres som fakta.

Når det gjelder punkt 4.14 er det i utgangspunktet enklere. Veldig enkelt. Men her syndes det fortsatt mye. Fra 1. januar 2020 til påske 2021 er det registrert over 30 fellelser i PFU-basen på dette punktet. Og over halvparten av disse er fra lokale medier – både små lokalaviser og litt større regionaviser.

Norsk Redaktørforening iverksatte for noen år siden en egen «4.14-skvadron», som bare delvis har lyktes. NR oppdaterer jevnlig sin utmerkede veileder. Den er god. Men er egentlig unødvendig lang. Poenget oppsummeres slående enkelt i selve punktet:

De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.

Det betyr at du som journalist må kontakte den angrepne part, og gi en reell mulighet til å svare på beskyldningene.

Tidligere lot mange til å tenke at det holdt å ringe vedkommende, nærmest håpe at de ikke tok telefonen – og så publisere saken med en setning nederst om at personen ikke var tilgjengelig.

Men det holder selvsagt ikke. Du må anstrenge deg for å få tak i vedkommende og gjøre det klart hva beskyldningene går ut på. Dette må skje en viss tid før publisering. Og redaksjonen bør normalt gi vedkommende minimum et par timer, ofte lengre, på å svare.

I praksis betyr dette at du for eksempel sender en utfyllende tekstmelding eller e-post hvor alle beskyldningene som utløser 4.14 legges fram, og du prøver å avtale en frist for å komme tilbake til intervju eller kommentarer.

Kravene kan ofte virke strenge i en travel avishverdag. Men det skulle egentlig bare mangle. Husk at du som journalist har stor makt, og dine publiseringer kommer med stor tyngde.

De nevnte punktene henger dessuten sammen. PFU feller ofte både på 3.2 og 4.14. Hvis du ikke kommer i kontakt med den som angripes, øker også sjansen for å publisere feil.

Til slutt noen ord om forskjellene mellom 4.14 og 4.15 – samtidig imøtegåelse og tilsvar. Her roter tidvis også pressen selv. Det første handler om sterke beskyldninger av faktisk art. Det andre handler om angrep og kritikk. Et ofte brukt bilde for å forklare forskjellen:

Hvis noen skriver at du er en tyv, har du krav på samtidig imøtegåelse. Hvis noen skriver at du er en idiot, har du «bare» krav på tilsvar. Det tilsvaret må ikke være samtidig.

Men det både kan og ofte bør komme samtidig. Disse grensene er også noen ganger vanskelig å se. Det er heller ingen grunn til å spekulere i dem. Som Norsk Redaktørforening skriver i sin veileder – husk at journalistikk aldri blir dårligere ved at den angrepne blir hørt!

Her kunne vi fortsatt lenge. Det fins uendelig med gjennomganger og kommentarer til Vær varsom-plakaten. Men det beste rådet er veldig praktisk: Følg med i Pressens faglige utvalg, og les uttalelsene derfra.

Kanskje særlig de som gjelder medier av din størrelse. De er gjerne mest relevante for ditt arbeid.