“Vi har hatt mye skriftlig dialog med Sjøfartsdirektoratet de siste månedene. I en av mailene derfra telte vi 24 og/å-feil. Bør saksbehandleren få sparken? Mailen som ikke var spesielt lang, ble skrevet i fjor høst, og språket var i så dårlig forfatning at jeg ikke kunne la være å telle feilene. Den handlet om hvorvidt fargeblinde skulle få ha kystskippersertifikat etter 1. januar 2013. Tanken streifet meg, at mannen som skrev kanskje også var blind. Ordblind. Gjennom alle feilene skinte imidlertid budskapet klart nok: Fargeblinde kan ikke ha sertifikat i 2013, og ingen unntak blir gjort. Jeg på min side grep meg i å lure på om ordblinde bør nektes jobb i staten, eller om det bør gjøres unntak.”
Journalist Dag Erlandsen i Kyst og Fjord har en god penn. Vi anbefaler å lese denne kommentaren.
Det er mange grunner til å svare ja på spørsmålet over; at dyslektikere bør nektes jobb i staten, uten unntak. I hvert fall om man legger direktoratets egne prinsipper til grunn. Jeg må skynde meg å legge til at dette ikke er alvorlig ment. Jeg mener selvsagt at staten som en god arbeidsgiver bør være raus med sine ansatte. Den bør forfekte såkalt inkluderende arbeidsliv og tillate ulike former for funksjonshemming, det være seg fysisk som psykisk.
Men dersom jeg la lista i samme høyde som direktoratet selv gjør, når etaten vurderer søknader fra fiskere om fargeblindhet, fartøykrav eller eksamener som er «gått ut på dato» – ville jeg da si det samme? Neppe. Ved å bruke samme mål på direktoratet som direktoratet bruker på andre, er det ikke tvil om at etaten må kvitte seg med vedkommende saksbehandler, fortest mulig.
Det er lett å finne prinsipper her – og ri dem: Norsk rettskriving er i så katastrofalt dårlig forfatning at det norske folk må kunne forlange at all informasjon som går ut fra staten, er tilnærmet språklig korrekt. Saksbehandlere som fører ordet utad, bør som et minimum gjennomgå en språktest før de blir ansatt, på bokmål og nynorsk. 24 feil i løpet av noen få linjer er det samme som stryk. Språket er under press, fra SMS-meldinger, engelskspråklige filmer og økt innvandring. På linje med islendingene, er det nå på tide at vi nordmenn gjør radikale grep for å verne om vår språkarv.
Dårlig språk svekker også seriøsiteten, i så vel media som statlige etater, og her må staten
gå foran og rydde i egne rekker. Det snakkes så mye om omdømmebygging, ikke minst i de statlige etatene, og en rask spørreundersøkelse blant folk flest vil ganske sikkert fortelle at det ikke er spesielt bra for omdømmet dersom det går ut brev og meldinger i statens navn, fra folk som tilsynelatende er ungdomsskoleelever med langt under middels i norsk. Det er ikke farlig at fiskere og filetarbeidere ikke behersker alle sider ved landets to offisielle skriftspråk, men når det gjelder statlige saksbehandlere, må vi kunne stille helt andre krav. Vi krever jo feilfritt engelsk av statsansatte som skal kommunisere utenfor landegrensene, og selvsagt må vi ha likestilling, med tilsvarende krav innenlands. Og vi kan da ikke kreve at flyktninger og andre innvandrere skal lære seg norsk, når vi ikke en gang kan det selv?
Trolig vil ekspertene snart kunne regne ut nøyaktig i kroner og øre hva et svekket omdømme på grunn av dårlig språk vil koste, og hvor mange årsverk som må legges inn i etterkant for å rette opp skaden. Skadevirkningene av slike språklige grunnstøtinger kan bli uoverstigelige. Er det ikke da bedre og billigere for staten at saksbehandleren gis en sluttpakke og snarest kommer seg ut før han får gjort enda mer skade? Eller alternativt; at han gjennomgår et grundig norskkurs for å se om språkferdighetene kan forbedres, der han i mellomtida fratas enhver rett til å føre ordet utenfor etatens vegger. Nytter ikke dette – rett ut. Her står det større verdier på spill enn menneskelige hensyn og arbeidstakeres rettigheter. For å sikre landet mot språklig forvitring, kan man for eksempel etablere et statlig sertifiseringssystem, med krav om høyeste nivå for den som skal jobbe ved statsministerens kontor eller i et av departementene, nest høyest for jobber i direktorater og andre statsetater, og lavest for dem som skal inn i kommunal sektor. Ansatte som ikke klarer språktesten, får restriksjoner. Det kan være enten på hvor mange ord de får lov å kommunisere utad eller hvor mange mottakere de får lov å kommunisere med. Aller helst må de avskiltes på stedet. Kommunikasjon med mediene er selvsagt bannlyst for denne gruppen.
Obligatorisk språkvask er en annen metode, den kan endog gi verdifull spin-off ved at det skapes flere arbeidsplasser i statlige informasjonsavdelinger og der status for norskfaget blant studenter og andre kommende søkere går til værs, fordi dette vil gi dem ekstra poeng og høyere lønn. Statsansatte kan i dette systemet avkreves jevnlige språktester, der de for å få beholde språksertifikatet må igjennom grundige utspørringer innen grammatikk, rettskriving, fremmedord og språkforståelse. Bestått test gir bonuspoeng, mens ikke bestått språktest fører til suspensjon, karantene, degradering og omskolering, og med sluttpakke som siste alternativ, dersom ingen ting annet nytter.
Men, dette er altså ikke alvorlig ment. I hvert all ikke foreløpig. Men momentene jeg har brukt over minner til forveksling de vi har sett fra Sjøfartsdirektoratet de siste månedene. Og ved skrivebordene i Haugesund – der mener de åpenbart alvor.
Av Dag Erlandsen, journalist i Kyst og Fjord. Kommentaren er hentet fra papirutgaven Februar 2013 Uke 06 og gjengis etter tillatelse.
Du kan lese hele avisen som vedlegg