Redaksjonen i Søgne og Songdalen Budstikke vant LLAs journalistpris for en artikkelserie om søgnerådmannens habilitet i en fradelingssak som angikk varaordførerens datter.
Saken begynte hos Søgne og Songdalen Budstikke og handlet om at rådmannen overkjørte sin egen saksbehandler i en sak som angikk en gammel venn. Saksbehandler ville avslå søknaden, rådmannen sa ja. Saken ble avgjort politisk i favør av den som ville fradele, men det viste seg at at medlemmene i utvalget ikke var kjent med rådmannens vennskap. Rådmannen hevdet hele tiden at han var habil, men Fylkesmannen konkluderte med at han var inhabil.
Selv om saken forble uforandret for søker – hun fikk fradele eiendommen – så endret saken måten både administrasjon og sittende ordfører løser slik saker på, og lokalsamfunnet fikk en kommune med mer åpenhet. Gjennom to kommentarer i saken var avisen tydelig på at mangelen på åpenhet var kjernen i saken og noe som burde endres for å bevare tilliten til vedtak og til syvende og sist til kommunens legitimitet.
Artiklene om saken ligger vedlagt, nummerert i kronologisk rekkefølge.
Juryen skrev blant annet dette om artikkelserien: «Der kommunens ledelse viser til muntlige samtaler og vedtatte sannheter, gjør redaksjonen egne undersøkelser og etterlyser skriftlighet og etterprøvbar dokumentasjon. Avisen gir leserne et informert grunnlag for videre debatt, blant annet ved at redaktøren holder åpenhetsfanen høyt på kommentarplass. I arbeidet med artikkelserien løser Søgne og Songdalen Budstikke samfunnsoppdraget på en forbilledlig måte, til etterfølgelse for hele avisbransjen.»
Redaktør Roar Vigeland Osmundsen og Søgne og Songdalen Budstikke har listet opp noen sentrale prinsipper som de mener små lokalaviser kan bruke for å være i front med en sak over tid, slik de selv demonstrerte med denne saken:
• Bruke mange kilder og god plass til saken når den presenteres. La leseren forstå alvoret. Vi brukte 3 sider på saken første gang (totalt har vi 10 sider til nyheter hver uke).
• Holde på saken. La alle parter forstå at denne avis er i front med saken slik at en blir foretrukket medie for fremtidige utspill. Samtidig må en tåle de innbyggerne/leserne som av vikarierende grunner mener at ”nå har avisen skrevet nok om dette.” Jeg sier vikarierende fordi disse leserne normalt har en agenda med å mene noe sånt, slik alle kilder har en agenda. Et sentralt poeng med å holde på saken, er at også leseren skal se i praksis at vi oppfyller samfunnsoppdraget. Vi feiger ikke ut, eller lar være å skrive fordi en har gått lei.
• Våge å mene noe. Vi skrev flere kommentarer for å sette saken i perspektiv. I den forbindelse må en tåle kjeft fra autoritetspersoner og stå på sitt. Det kan være krevende nok i et lite lokalsamfunn hvor alle kjenner alle.