Da Geir Arne Løland i Solabladet gjorde research på landssvikerleiren som har ligget i Sola, fant han ut at lite har vært skrevet om leiren. Først da han kontaktet Riksarkivet fant han gull: minst to esker med dokumenter, bilder og annet materiale. Dermed kunne han fortelle historien om fangeleiren på Sande som ble til fengsel etter krigen.

Leiren ble bygget av tyskerne som krigsfangeleir for å huse sovjetrussiske krigsfanger. Da leiren etter krigen ble bygget om til et fengsel for landssvikere, ble den et fengsel med bevæpnede vakter, piggtråd og lyskastere. Fangene ble sendt ut på arbeidskommandoer som billig arbeidskraft. Fangene, alle mistenkt eller dømt for landssvik, sto lavt i kurs hos sine landsmenn.

Her kan du lese Geir Arnes beskrivelse av hvordan han jobbet med saken:

Metoderapport: Rogaland Samlefengsel på Sande

Idé og planlegging
Ideen om at det hadde ligget en landssvikerleir på Sande i Sola var ny for undertegnede da den dukket opp i redaksjonen høsten 2015. Jeg var vel vitende om at det hadde ligget en krigsfangeleir her, men bruken av leiren etter frigjøringen var ny for meg – til tross for at jeg har vokst opp på Sola. Ideen om landssvikerfengselet ble notert på blokka, men ble liggende. Det var først da vi fikk et spørsmål fra skoleelever om det hadde ligget et fengsel på Sande at ideen ble hentet frem igjen. Her måtte det være noe.

Min første refleks var å ta tastaturet fatt. Jeg trålte gjennom de søkemotorene jeg kjente til, men kunne ikke finne noe særlig som var skrevet om landssvikerleiren på Sande. Interessen for å finne ut mer vokste seg enda større.

I neste omgang forsøkte jeg å snakke med lokalhistorikere. Om leirens eksistens som samleleir for landssvikere visste heller ikke de veldig mye. Jeg reiste også inn til Statsarkivet i Stavanger, men heller ikke der hadde de særlig mye nyttig informasjon.

Det var først da jeg sendte en henvendelse til Riksarkivet ved Sognsvann i Oslo at jeg «fant gull». Jeg fikk til svar at det fantes minst to esker med dokumenter, bilder og annet materiale fra Skadberg samleleir, det som offisielt het Rogaland Samlefengsel.

Arbeidet med opplysningene
Da jeg satte meg på flyet til Oslo 27. september, var det med sommerfugler i magen. Jeg visste ikke om jeg kom til å finne akkurat det jeg lette etter, eller om jeg ville komme tomhendt hjem til Sola.

Ved Riksarkivet ble jeg derimot beroliget da jeg åpnet eskene og begynte å se gjennom materialet. Etter tre timer på lesesalen hadde jeg avfotografert nesten samtlige dokumenter og bilder.  Noen av bildene ble avfotografert både en og to ganger, for sikkerhets skyld. Bildene ble fotografert både med speilrefleks og iPhone. Dokumentene ble fotografert med iPhone, rett og slett for å ha bildene lagret i nettsky (iCloud) slik at de ikke skulle forsvinne dersom jeg skulle bli frastjålet telefonen eller dersom den mot all formodning skulle bli skadet.

Da jeg kom tilbake til redaksjonen, startet det omfattende arbeidet med å sortere, kategorisere og ikke minst skrive med utgangspunkt i dokumentene.  Dokumentene jeg hadde avfotografert valgte jeg å skrive av. Jeg brukte kanskje 2-3 dager samlet sett på å skrive av, skrive ut og ordne dokumentene i en perm. Etter at jeg hadde fått et system på opplysningene, gikk jeg i gang med skrivingen av artiklene. Det viktigste var først og fremst å sette seg inn i stoffet, lage notater og skape en fortelling ut fra de opplysningene som fantes. Jeg valgte også å forhøre meg med lokalhistorikere og lignende for å spe på det jeg hadde hentet fra Riksarkivet.

Utfordringer
Landssvikoppgjøret er en del av norsk rettshistorie som er aktuell den dag i dag. Dette fordi flere av de dømte og / eller mistenkte landssvikerne fremdeles lever, eller fordi de har barn og barnebarn som fremdeles bærer etternavnet. Landssvikoppgjøret er fremdeles et betent tema, selv 68 år etter at leiren på Sande ble nedlagt.

En av de største utfordringene ble derfor vernet om kilden. Hvor mye av det som ble fortalt i artiklene ville folk kjenne seg igjen i? Sola var ikke store plassen på den tiden, det var slettes ikke umulig at noen ville kjenne igjen vedkommende til tross for anonymitet.

Torturisten Holger Tou nevnes med fullt navn. Dette kjentes uproblematisk, Holger Tou var tross alt viden kjent i hele Stavanger for sin grusomme fremtreden mot egne landsmenn som var mistenkt for motstandsarbeid eller lignende. De andre fangene som nevnes i artikkelserien, er anonymisert. Vi bestemte oss også tidlig for at opplysningene om disse fangene ikke skulle deles ut, dersom noen skulle komme innom og be om det. Det skulle ikke være Solabladets oppgave å spre opplysninger om landssvikerne. Disse opplysningene er tilgjengelige for allmennheten ved Riksarkivet.

Bilder skulle også vise seg å bli en utfordring. Riktignok hadde politiet selv tatt en del bilder av leiren, men det eksisterer så å si ikke bilder av leiren fra den gang da den var tysk. Det viser seg i ettertid at det skal eksistere ett bilde av leiren, tatt ulovlig med et skjult kamera i løpet av krigen. Dette er derimot i privat eie, og er noe vi ble kjent med først etter at artiklene lå ferdige. Noen av bildene måtte brukes på nytt. Jeg reiste også ut til det aktuelle stedet for å ta bilder av området i dag for å lage en slags «da-og-nå-sammenligning».

Her kan du laste ned pdf-er av de tre første sakene i serien:

Solabladet_Landssvikerfengselet_1

Solabladet_Landssvikerfengselet_2

Solabladet_Landssvikerfengselet_3