Vi har et kjempeproblem. Noe av det eksporterer vi. Resten brenner vi.

TEKST: Amund Trellevik, Ingeborg Eliassen og Nico Schmidt, Investigate Europe

 En stank av sur melk og råtnende mat henger over stablene med plastavfall i den svære sorteringshallen. Fabrikksjef Michael Stechert drar en spjæret Rema 1000-pose ut av en mannshøy balle av sammenpresset plast. Fiskemat-emballasje, en schweppes-flaske og tomme godteriposer er godt synlige. Det er ingen tvil om hvor dette søppelet kommer fra. Det er fraktet hit fra Norge, til Vogt Plastic GmbHs sorterings- og gjenvinningsanlegg i byen Premnitz, en times kjøring vestover fra Berlin.

Stechert inspiserer plasten fra Norge. Den er usortert og til dels tilgriset. Det betyr at noe av den ikke lar seg gjenvinne. Andre deler av avfallet inneholder så mange ulike typer plast at det også er uresirkulerbart. Dessuten er det ikke alt som folk putter i plastavfallet, som er plast. Blant yoghurtbegrene, zalo-flaskene, isboksene, osteemballasjen og smør-eskene fins det ting som ikke har noe på et resirkuleringsanlegg for plast å gjøre: Melkekartonger, brukte bleier, et trillebårhjul.

NORSK PLAST OPP I RØYK

Tilsammen sendte Norge i fjor drøyt 43.000 tonn kildesortert plastemballasje fra husholdningene til gjenvinning i Sverige og Tyskland. Men av dette ble bare 21.500 tonn – halvparten – faktisk gjenvunnet, viser tall fra returselskapene Plastretur og Norsirk. Resten gikk bokstavelig talt opp i røyk i store forbrenningsanlegg.

Avfallet fra Norge er likevel som regel reinere enn det som kommer fra tyske kommuner, ifølge Stechert. – Vi gjenvinner så mye plast som mulig fra den, sier han. Vogt Plastic tok imot 10 500 tonn med usortert plast fra norske kommuner i fjor. Ytterligere 20 000 tonn gikk til to andre gjenvinningsanlegg i Tyskland.

Fabrikksjef Stechert klyver opp en metallstige til en avsats. Der kan han se samlebåndene gå med små biter av opphakket plast. Ett materiale om gangen blir skilt ut og fraktet til gjenvinning i en annen hall. Der går en smal passasje mellom maskinene. Stechert åpner en luke med vant hånd, stikker armen inn og henter ut en håndfull fine flak av lilla, oransje og blå plast. Disse blir til såkalt re-granulat, som igjen kan få nytt liv som hagemøbler eller vannkanner.

PÅ LANGTUR – KANSKJE TIL ET NYTT LIV

Ketsjupflasken som du har skylt og kastet i riktig pose hjemme, forsvinner ut av ditt liv med kommunens bossbil. Men den er på ingen måte ute av historien. Norge gjenvinner ingenting her hjemme av avfallet fra plastemballasjen på det norske markedet, som var rundt 242 000 tonn i 2021. Kildesortert plastsøppel skal i stedet på langtur.

Kildesortert plast går med lastebil fra kommunens anlegg til nærmeste togterminal, så skal den toges til Sverige eller Tyskland. Men før den kommer så langt, er den innom Bane Nors terminal på Alnabru i Oslo.

Alnabru er et enormt nasjonalt logistikk-knutepunkt. Men et par kilometer lenger ned i Groruddalen, på Norsk Gjenvinnings avfallsanlegg, har også innsamlet plast fra Oslo-regionen vært klart for henting denne dagen.

Bring-sjåfør Agnieszka Walasek lirker en fullstappet lastebil over en rampe som er akkurat bred nok. Vekta viser at bilen er lastet med 20 tonn plastsøppel. Det kommer fra husholdninger i Bærum, og maskinfører Kai Trollebø har stablet det om bord den siste halvtimen. Nå skal plasten ut på en lang reise, til Malmø og Trelleborg i Sverige, så videre til Rostock eller Travemünde i Tyskland.

SIRKULÆRT, HVA ER DET?

På jobb ser Bring-sjåfør Walasek og maskinfører Trollebø baksiden av forbrukersamfunnet: Berget av plastsøppel.

– Det er forferdelig, det er altfor mye. Selv kjøper jeg i stort for å redusere eget plastavfall, sier Agnieszka Walasek.

Tobarnsmoren fra Grimstad er på linje med offisiell norsk og europeisk politikk: Vi skal slutte å ødelegge kloden som om det fantes en Planet B. Vi skal inn i en «sirkulær» økonomi der vi gjenbruker og gjenvinner mye mer. Innen 2050 skal verden bli «klimanøytral».

Vi har dårlig tid.

I elver over hele Europa er plast det vanligste søppelet.

I forlengelsen av elvene er havet, som er blitt verdens største plastfylling. Hvert år går rundt 11 millioner tonn pIast ut i havene.

I 2017 fant forskere 30 plastposer i magen på en syk og utslitt hval som grunnstøtte på Sotra utenfor Bergen. To år seinere døde en annen hval, på Filippinene, av dehydrering og sult, med 40 kilo plast i magen. Like etter skjedde det igjen, på Sardinia i Middelhavet, der en død hval lå i fjæra med 22 kilo handleposer, fiskesnører og annen plast i magesekken.

EU SKRUR TIL KRAVENE

Råstoffet til plast er olje og gass. I produksjonen brukes kjemikalier som kan være farlige, også for mennesker. Hvis plasten havner på en fylling, i havet eller i naturen, kan slike kjemikalier lekke ut, gå i grunnvannet, eller i fisk og andre arter, og videre til mennesker. Forskere advarer om følger av noen kjemikalier for fruktbarhet, immunrespons og forbrenning, og for økt risiko for angst, depresjon, hyperaktivitet og atferdsproblemer hos barn.

Hvis vi ikke endrer måten vi produserer og bruker plast på, kommer det til å være mer plast enn fisk i havet i 2050, sa Frans Timmermans, sjefen for EUs grønne omstilling, da han presenterte EUs plaststrategi for fem år siden.

– Vi må få slutt på plast i vannet, maten og til og med i kroppene våre. Den eneste langsiktige løsningen er å redusere plastavfall ved å gjenvinne og gjenbruke mer, sa han.

ROTTER SOM TAR KATTUNGER

Ballene med brukt, sammenpresset plastemballasje som maskinfører Kai Trollebø hos Norsk Gjenvinning tar på gaffelen, veier hver mellom 400 og 600 kilo. Den er ikke rein. Her er det mat å finne for kråkene som henger over avfallsanlegget, og for rotter og katter. Rottene er store, sier Trollebø og viser med hendene.

– De spiser kattunger. Trollebø sier han har reddet 12 fra en slik skjebne ved å ta dem med hjem.
Maskinføreren har lang erfaring på anlegget. Han balanserer mange tonn plastavfall på gaffeltrucken hver eneste dag og ser bilene dra av sted med det.

– Jeg har jo lurt på hvor det blir av, sier Trollebø.

DET KOSTER Å BLI KVITT AVFALLET

Det vet Plastretur, Norges dominerende returselskap for plastavfall: Rundt åtte transporter med brukt plast går ut av landet i regi av dem, hver eneste dag.

Plastretur eies av selskapene som bruker plastemballasje på produktene sine: Orkla, Tine, Nortura, Ringnes og mange andre. Handelsnæringen og de som produserer plastemballasje, er også på eiersiden.

Plastretur er bindeleddet mellom avfallsselskap i 326 av landets 356 kommuner på den ene siden og ulike anlegg for resirkulering i Tyskland på den andre. Kommunene selger plastavfallet de har samlet inn hjemme hos folk, til Plastretur for en avtalt pris per tonn. Prisen er høyere jo reinere plasten er. I neste omgang betaler Plastretur tyske resirkuleringsanlegg for at de skal gi plasten nytt liv.

Noen kommuner har i stedet avtale med Plastreturs lille konkurrent, Norsirk. Dette selskapet henter plastavfallet fra Oslo-folk såvel som fra Grenland, Lindesnes og Øst-Finnmark. Denne plasten fraktes til et resirkuleringsanlegg i Bredaryd i Sverige, drevet av selskapet Swerec. Der blir plasten både sortert, vasket og gjenvunnet.

PLAST I RESTAVFALLET

Her er én god og én dårlig nyhet.

Den gode nyheten er at plastemballasjen du skyller og kaster i riktig pose eller dunk, går inn i et avansert system. Til slutt blir den sannsynligvis råstoff til nye plastprodukter.

Den dårlige nyheten er at mye mer fortsatt havner utenfor dette systemet. Det bidrar i stedet til en pågående global miljø- og klimakatastrofe.

Grunnen til det, er ikke minst at rundt halvparten av plastemballasjen fra husholdningene går i restavfallet. Når du kaster yoghurtbegeret eller den tomme flasken med oppvaskmiddel der, havner den i et av landets 18 forbrenningsanlegg og går opp i røyk.

Kommunene sjekker iblant hvor mye plastemballasje som skulle blitt kildesortert, men som i stedet havner sammen med alskens annet avfall. Resultatet av sånne såkalte plukkanalyser varierer sterkt; noen finner rundt 10 prosent plast, andre nærmere 20.

– I Oslo finner vi veldig mye plast i restavfallsposen, faktisk opp mot 70 prosent av alt plastavfallet, sier Hans Petter Karlsen, administrerende direktør i renovasjons- og gjenvinningsetaten i Oslo kommune. Én grunn til det, er at Oslo-folk ofte har mindre plass enn andre.

– Hvis du bor fire stykker på 75 kvadrat, klarer du da å ha tre poser i benken? sier Karlsen.

Noen gidder ikke sortere. Noen synes det er vanskelig å skjønne hva som skal i hvilken pose.

DET GÅR FEIL VEI

Men en annen grunn til at mye plastemballasje ikke blir kildesortert, er at den ikke er designet for gjenvinning fordi den består av flere typer plast. Produsenter av mat forklarer dette med behovet for å unngå svinn, som også er et stort problem.

– Vi skulle definitivt ønske at gjenvinningsgraden var høyere. Men det produseres fremdeles plastemballasje som ikke er gjenvinnbar, og da blir det søppel inn, søppel ut. Da må vi rette blikket mot produktlovgivningen. Dette starter med produsenten, det er der det store fotavtrykket kommer, mener Karlsen.

Det norske plastsystemet baserer seg tungt på fjernvarme-forbrenning og eksport. Det er «i grunnleggende utakt med en sirkulær, avfallsfri plastøkonomi», advarte internasjonale og norske forskere i 2021.

Nordmenn er ikke alene. I hele Europa går det ennå feil vei. Selv om det blir stadig mer gjenvinning, vokser forbruket av plast raskere enn denne kapasiteten. Uten radikal handling kommer kontinentet til å ha 46 prosent mer plastsøppel i 2030 enn i dag, og det meste av det vil være engangsplast, spår EU.

TRO OG TVIL OM TILTAK

Men det gjelder å ha trua, skal vi tro myndigheter og gjenvinningsindustri. TV-kjendisen Leo Ajkic sier det sånn i en reklamevideo for Plastretur/Grønt Punkt: «Det stemmer at noe av plasten ikke kan resirkuleres. Men jeg synes ikke det er god nok grunn til at jeg bare skal kaste alt i restavfallet og la alt bli brent opp og ute av kretsløpet for alltid. Stol på at du er viktig, at gjenvinning fungerer og at det du gjør, betyr noe!».

Helmut Maurer jobbet i 15 år på innsiden av EU-systemet med å bekjempe plastavfall-problemet. I fjor ble han pensjonist. Tyskeren merker seg prognosene fra OECD: Milliarder av tonn ny engangsplast vil havne på markedet de neste årene. Han tror ikke på at Europa kan gjenvinne seg ut av avfallskrisen.

Hovedproblemet, mener Maurer, er forestillingen om at Europas grønne skifte skal la seg kombinere med fortsatt vekst. Tiltakene for å begrense selve plastforbruket er altfor forsiktige, hevder han.

– Fortellingen om resirkulering er blitt banket inn i oss. Men gjenvinning løser ikke problemene våre. Jeg ser heller ingen besluttsomme tiltak for å løse dem. Og det bekymrer meg, sier den avgåtte EU-eksperten.