Lokalaviser som lim og lupe


knut-olav-amas

Vi gjengir her et utdrag av Knut Olav Åmås’ foredrag på seminaret «Motstraumsstemmer i media», torsdag 22. september på Ål:

Frode Grytten har en gang uttrykt hvorfor vi er opptatt av journalistikk, og det har han gjort bedre enn de fleste:

«Journalistikk er å gå ut i verda og sjå korleis ting faktisk heng saman. Du får det midt i fleisen, heile tida – korleis folk lever, korleis dei har det. Det er ikkje noko idyll, og utruleg samansett, men dei fordommane ein har om verda fell. Journalistikken er utruleg viktig. Den kan forandre vår måte å sjå verda på.»

Det beste i norsk journalistikk har aldri vært bedre enn nå. Men nå begynner jeg å bli litt bekymret. Jeg må lete stadig mer etter det beste.

Det er avgjørende å være obs på hva som rett og slett forsvinner, av hele stoffområder, stofftyper – og enkelttemaer som blir for krevende.

Helt overordnet: Norge er i en privilegert situasjon med både direkte og indirekte mediestøtte. Vi har 220-230 avistitler, og er fortsatt blant de mest avislesende i verden. Vi har en offentlig finansiert allmennkringkasting av høy kvalitet, og kommersiell allmennkringkasting av høy kvalitet.

Vi har teknologisk avanserte borgere med uhyre omfattende bruk av sosiale medier. Jeg har ikke kommet over noe annet land med en like åpen og inkluderende samfunnsdebatt som Norge. En trenger knapt formulere sammenhengende setninger for å komme på trykk.

Men nå skjer det dype, store strukturendringer og omstillinger. VI har et økende problem med økonomisk bærekraft, av grunner vi kjenner. Men vi kjenner ikke de bærekraftige forretningsmodellene. Jeg tror at mediene vil få et mangfold av finansieringskilder. Det vil være krevende, men kan også sikre uavhengighet.

Det har aldri vært viktigere å bidra med noe ekstra i denne situasjonen – enten det er offentlige eller private midler. Ikke i den tro at det kan berge noen eller noe som helst, men gjøre det mulig å realisere noe viktig journalistikk som ikke ellers ville sett dagens lys, og da: det jeg kaller den samfunnsviktige journalistikken.

Jeg har besøkt LLA-landsmøter og sett hele bredden av norske lokalaviser. Det er imponerende hva som faktisk eksisterer, hva de publiserer og hvordan de ser ut. Og det finnes vellykkede nyetableringer, for eksempel Våganavisa i Lofoten, en fådagersavis med noen få ansatte og 2500 opplag. De utfordret dominerende Lofotposten.

Men det er oppsiktsvekkende få rent digitale nyetableringer. Det skjer innovasjon og nyutvikling, men relativt sent. Den nåværende produksjonsstøtten, som inntil for to-tre år siden var primært papirbasert, har lagt føringer for dette. Det kan vi tolke negativt, at pressestøtten har virket konserverende. Men det er liten tvil om at lokalavisene er den delen av medie-norge der selv relativt små midler pr mottager virkelig har spilt en rolle – for å kunne etablere aviser, og for å sikre overlevelse.

Blindsoner i norsk journalistikk

Vi vet ennå ikke så mye – i form av virkelig etterprøvd empiri – om konsekvensene av færre journalister.

Rapporten Journalistikk og demokrati fra 2013 av Sven Egil Omdal gir fortsatt den beste oversikt over blindsoner:

  • Norges sterke avhengighetsforhold til EU og Europa – og norske mediers tynne og tilfeldige dekning av dette store og komplekse temafeltet.
  • Undersøkende journalistikk på for eksempel oljeøkonomiens konsekvenser og fremtid – og fremtiden for pensjonene våre.
  • Lokal- og regionaljournalistikken under press. NRK er i mange regioner eneste medium med et regionalt blikk. BT har trukket seg tilbake til Bergen.

En annen blindsone er den krevende hverdagsjournalistikken, som krever omfattende research over tid, men ikke nødvendigvis byr på harde avsløringer. Det er minst like farlig at den er presset, som den klassiske gravejournalistikken. I et gjennomsiktig samfunn som Norge, er det så mye som finnes rett under overflaten. Det slo meg da jeg var i Kulturdepartementet, hvor mange saker som bare lå der. Det er nesten ingen som gidder lese postjournaler, i hvert fall ikke kulturjournalister.

Hvem kan gjøre hva for å bedre situasjonen? 

Selvsagt bransjen selv i møte med borgerne, brukerne og markedet. Men også det offentlige og private aktører.

 

 

En stiftelse kan verken berge, finne forretningsmodeller eller være redningen for norsk journalistikk. Sparebankstiftelsen DNB er ingen pengebinge for Amedia, men en stabil eier uten avkastningskrav. Det er en svært privilegert situasjon med ytre stabilitet i en svært turbulent virkelighet.

Fritt Ord har hatt noe medieeierskap i Morgenbladet og Amedia. Målet med begge har vært strategisk og tidsbegrenset. Det kan godt tenkes at Fritt Ord kan gå inn i medieeierskap igjen, men ellers støtter vi nå journalistiske prosjekter. Det har frustrert meg litt at noen kaller støtte fra Fritt Ord for «sponsing». Vi er en allmennyttig stiftelse som gjør det for å tilføre samfunnet noe, og skal ikke ha noe tilbake selv. Det meste vi støtter er helt åpent – det er fra bunnen av definert av redaksjonene eller frilanserne selv.

Fritt Ord deler ut noen titalls millioner hvert år – inkludert til dokumentarfoto og journalistisk dokumentarfilm. Stiftelsen gjør faktisk et hundretalls konkrete journalistiske prosjekter mulig hvert år.

I fjor, i år og neste år har vi en ekstra utlysning på ti millioner ekstra pr år til seks prioriterte områder, fordi vi har registrert at det blant annet er her skoen trykker:

Klimajournalistikk, journalistikk for unge, journalistikk om Norges forhold til EU, honorarstøtte til kritikere og frilansere, undersøkende journalistikk på underdekkede områder og kritisk lokaljournalistikk og debatt i norske lokalsamfunn.

Lokalaviser som lim og lupe

Lupefunksjonen er den prestisjefylte, demokratisk viktige journalistikken som krever overskudd og mot. Jeg tror det finnes for lite av begge deler i mange norske lokalaviser. Det er for lett å skrive ukritisk om lokale suksesshistorier. Birgit Røe Mathisens undersøkelse av 1000 næringslivsartikler i lokal- og regionaviser fant bare gladhistorier.

Dessverre er det også for lett å skrive ukritisk om kommunale budsjetter som er for små. Det kan virke som kritisk journalistikk å skrive om ofrene som får et mulig budsjettkutt, men det er få tema som går sånn på autopilot. Det er en automatisk antakelse at de gode aktørene er de som taler for størst mulig offentlige budsjetter til enhver tid.

Lokalavisene har også sjelden veldig utfordrende debattsider.

Likevel er det lett å undervurdere den andre funksjonen: lim. Jeg tror det er mye viktigere enn mange ofte vil ha det til, å levere felles referanser og identitet til et lokalsamfunn. Journalistikken om hverdagene, om det som fungerer og hvorfor det fungerer, den journalistikken savner jeg ofte mer av i større medier. Den kritiske, negativt fokuserte journalistikken er viktigere, men beretningene om normalitet og fortellingene om hvordan og hvorfor noe fungerer, er også viktige for borgere og mennesker! Arrangementene, organisasjonslivet, menneskene, åremålsdagene og resultatlistene er viktige. Og annonsene som lesestoff, ikke bare dødsannonsene.

Limfunksjonen er viktig også for å koble vanlige borgeres virkelighetsbilde sammen med det de får formidlet gjennom mediene. I dag er det en kløft mellom det de opplever selv og det inntrykket de får gjennom media. Det er for eksempel mange som blir positivt overrasket når de selv møter norsk helsevesen, etter å ha lest om det i media.

Men hvis selvbildet som lim blir for sterkt, blir lokalavisen og dens redaksjonelle stab redd for uenigheter, konflikter og dårlig stemning. Det er enkel psykologi: Det er ikke så lett å lage saker som setter folks posisjon og omdømme på spill når du møter kildene, vennene, familien, støttespillerne og motstanderne på kafeen og på Vinmonopolet neste dag.

Kanskje er det derfor nesten enhver lokalavis er full av gruppebilder av folk som feirer en lokal suksess med tommelen opp. Alle skal med! Lokalavisen som cheerleader!

Høsten 2007 satte Ingar Sletten Kolloen og jeg kritisk søkelys på for dominerende kosestoff og på nærheten som problem. Kronikk: «Den vanskelige nærheten».

Resultatet var at vi ble anklaget for å ha påstått korrupsjon, og sjefredaktør Hallgeir Westrum i ANB kalte oss for symptomer på en «snobbete, urban pressekultur». For her var det ingenting å pirke i. Men jeg står fast ved min hovedpåstand: «Å se sine egne lesere i øynene hver dag kan føre til ansvarlighet og pålitelighet. Men også feighet.»

Bindinger, dobbeltroller, inhabilitet, manglende integritet – alt dette er tungt, krevende og litt pinlig å ta opp – og kan slå tilbake, fordi en selv eller noen som står en nær er i samme situasjon. Det er for så vidt en mekanisme i store redaksjoner også.

Så har vi næringslivets rolle overfor lokalavis-redaksjonene, og omvendt. Hvordan greier en å manøvrere i økonomiske maktkorridorer. Eller hvordan håndterer en maktbruk fra kommunale administrasjoner, også overfor folkevalgte lokalpolitikere. Og avisen selv som maktbastion. Lokalavisene har nesten alltid monopol. Det er bare et halvt dusin steder i Norge med mer enn én avis. Hårsårhet er en journalistisk yrkesskade. Det er blitt litt bedre siste tiåret, men jeg tror ikke lokalavisene utmerker seg spesielt her, for åpen kritikk og å innrømme feil blir så veldig synlig.

Et problem med journalistikken er at den er veldig fragmentert. Når jeg er i Odda og leser min egen lokalavis, er det ofte umulig å hoppe inn i og forstå sakene. Jeg får samme følelse som da jeg som ung gutt forsøkte å forstå Midtøsten-konfliktene: Jeg får brokker, men ingen forklarer sammenhengene og linjene.

Når en knapt har tid til dag-til-dag-journalistikken, blir det lite tid til de store temaene og problemene, de generelle trendene og temaene i et lokalsamfunn, serier og satsinger som man holder på og holder fast ved over tid.

Noen eksempler:

  • Hvordan fungerer integreringen av flyktninger og innvandrere?
  • Hva fører hyttenæringen og hyttebeboerne til på godt og vondt?
  • Hvordan fungerer det regionale samarbeidet?
  • Hva gjør denne bygdebyen til et godt sted, og hva gjør den til et mindre godt sted? Hvem faller utenfor?

Det er samme problem som i journalistikken ellers: Det er overflod av informasjon, underskudd på forståelse, linjene, sammenhengene, empirien, forsøkene på å gripe helhetene.

Lokalavisene mangler ideer, og hvis ideene er der mangler de ressurser. Store redaksjoner kan prioritere, men de små har mindre å gå på. Mediemangfoldsutvalget har hatt innspillsmøter over hele landet. Vi fikk oppleve ressurssituasjonen virkelig satt på spissen. Folk hadde rett og slett ikke tid til å komme.

Et bredere, dypere problem som forsterker seg, er at regionaviser blir byaviser. Dette skjer samtidig som regionene blir stadig viktigere i Europa og i Norge.

Hva kan hvem gjøre for å bedre situasjonen?

Omdal-rapporten har flere gode forslag:

  • NRK og partnerskap med lokalaviser
  • Nettverk av journalister innen ulike områder, som publiserer forskjellige steder
  • Lokal støtte til lokale nettaviser/nettsteder
  • Lokale debattarrangementer i samarbeid med folkebiblioteker

Fritt Ord støtter konkrete, redaksjonelt initierte prosjekter, også redaksjonelle kompetansehevingsprosjekter i regi av LLA.

Det har en verdi å dyrke miljøer og institusjoner/redaksjoner over lang tid. Det er det vi har gjort. I den nye situasjonen må vi også se bedre på hvordan vi kan støtte helt nye tiltak, start-ups, og prøve å finne frem til de bærekraftige tiltakene som når lesere og andre brukere. Det er påfallende få start-ups med lokalfokus, men jeg tror vi vil få se flere av dem fremover.

Når det kommer til stykket, er ikke mediepolitikk næringspolitikk. Det er ikke alle eksisterende aviser, ikke lokalaviser heller, som skal sikres å overleve. Det er journalistikken borgerne og samfunnet trenger og er avhengig av, vi skal og må sikre, hvor den enn kommer fra. Noe av det mest spennende som skjer i Medie-Norge i dag, skjer i små start-ups og gründerselskaper, ofte bestående av noen få journalister med sluttpakke fra et mediehus og en teknolog og utvikler – med en mer eller mindre god redaksjonell idé. Problemet er at de foreløpig når relativt få og trenger kapital for å bli virkelig gode og sette spor etter seg.

Lokalavisene er ryggraden i Medie-Norge. Jeg reiser mye rundt i Norge, og kjøper alltid lokalavisene der jeg er. For du kan ikke forstå Norge uten å lese lokalaviser.