Svært mange aviser – utover hele landet

Det er fortsatt nesten 230 aviser i Norge – på nesten 190 forskjellige steder. De mange selvstendige redaksjonene spredt utover hele landet, er et viktig kjennetegn i det norske avissystemet.

SigurdHostDigitalt

– Og dette er en garantist for geografisk mangfold. Foreløpig er dette mangfoldet opprettholdt.

Det er professor Sigurd Høst (bildet) som minner om dette i sin helt ferske rapport om rikets tilstand i medie-Norge. For 21. gang gir Høst og Høgskulen i Volda ut Avisåret, en fyldig statusrapport om hva som rører seg i avisbransjen.

Forfatteren av Avisåret 2015 slår altså fast at det slett ikke er noen omfattende avisdød i Norge selv om opplaget faller:

– Tvert om har avismønsteret i Norge vært svært stabilt de siste femten årene. Det normale er at det blir startet en eller to små lokalaviser i løpet av året, og lagt ned like mange, skriver Høst. Han har også sett grundig på avisenes digitale satsinger blant annet gjennom betalingsordning på nett, og skriver dette innledningsvis i rapporten:

«Avisbransjen har lenge vært preget av nedgang, med fallende opplag og annonseinntekter som faller enda mer enn opplaget. Slik var det i 2015 også. Avisene har derfor fortsatt å kutte kostnader, men de gjør også mye for å skaffe nye inntekter.

Det som betyr mest, er at et flertall av avisene har innført en betalingsordning på nettsidene. Denne utviklingen begynte så smått i 2011, men det store gjennombruddet kom i 2015. Ved utgangen av 2014 var det 55 aviser som hadde en eller annen betalingsordning på nettsidene, ett år senere var det 125. Dette er mer enn en fordobling, og det betyr at nettsider med betaling er mer vanlig enn nettsider der alt er gratis. De fleste avisene har valgt en restriktiv løsning (hard paywall), der det meste av de egenproduserte nyhetene er forbeholdt abonnenter. Her skiller de norske avisene seg fra avisene i USA, der et flertall bruker den meter-modellen som bare Aftenposten har hos oss.»

I den over 70 sider fyldige statusrapporten, får vi servert både spennende tall og refleksjoner. Tall-materiellet i seg selv er en god dokumentasjon på hvordan det står til i avisbransjen. Avslutningsvis byr Sigurd Høst på flere refleksjoner rundt avisenes satsing på papir og nett. Blant annet skriver Høst dette:

«Bortfallet av lesere og nedgangen i annonseinntekter har ført til en intens jakt på nye løs­ninger og nye inntekter. Digital innovasjon blir gjerne fremstilt som selve nøkkelen, selv om det kan være vanskelig å skjønne hva det er som skal finnes opp og hvordan de digi­tale nyskapningene vil finansiere god og samfunnsnyttig journalistikk.

I diskusjonen er det også noen som minner om at papiravisene lever fremdeles, og at det fremdeles er de som skaper den største delen av inntektene. Disse stemmene er ikke like høyrøstede og selvsikre som de ivrigste digitalguruene, men det er nok blitt litt lettere å argu­mentere for papiravisenes fortrinn i dag enn det var for tre-fire år siden.»

Høst avslutter slik:

«For at publikum skal synes at det er bryet verdt å kjøpe et kombinert abonnement, er det vik­tig at både papiravisen og nettsidene gir leserne en god opplevelse. De bør ha en god, opp­datert nyhetsside på nett, og de må lage en god papiravis. Det bør også være en tydelig arbeidsdeling mellom de to, slik at leserne ikke møter de samme artiklene med den samme presentasjonen begge steder. Hvis man stadig vekk tenker at «dette har jeg jo lest før» når man sitter med papirutgaven, betyr det at leseropplevelsen er forringet.

Den norske mediehistorien forteller ikke bare at etablerte medier har overlevd i møtet med det nye. Den forteller også at de har gjort det ved å tilpasse produktet til den nye situasjonen. «Vil broadcastingen bli en farlig konkurrent for journalistiken? het det i en artikkel i fagbladet Journalisten i 1923, da radioen var helt ny. Konklusjonen var at avisene burde nedprioritere telegramnyhetene og i stedet satse mer på lokaljournalistikken, som de var alene om.

Den mest imponerende snuoperasjonen finner vi hos radioen. Før fjernsynet kom i 1960, hadde radioen sin beste sendetid om kvelden. Der ble den raskt utkonkurrert. Til gjen­gjeld fikk norsk radio en ny rolle som nyhets-, informasjons-  og underholdningsmedium på dagtid. Noen musikkradio ble den ikke, det er kommet senere. Arkitekten bak den nye program­filosofien var Torolf Elster, som først var leder av Kringkastingsrådet, så program­direktør i radioen og til slutt kringkastingssjef. Stikkordet for Elsters radio var aktualitet og lytter­vennlig form, og de som ikke har opplevd den gamle radioen kan ikke forestille seg hvor stor endringen var.

Av dagens debatt er det lett å få inntrykk av at innovasjon bare er noe som angår den digitale delen av mediehusene, og at det først og fremst dreier seg om å finne nye og smarte annonse­løsninger. Slik bør det ikke være. Enten man liker det eller ikke, er papiravisen en viktig del av produksjonen i mediehuset, og en uunnværlig inntektskilde. Da er det ingen god løsning å lage avis etter gårsdagens modell med en stab som blir stadig mindre.

Heldigvis finnes det mange redaksjoner som legger sin ære i å lage en god og moderne papir­avis, med utnyttelse av alle papirets muligheter for effektiv kommunikasjon. Karakteristikken «mediehus i verdensklasse» er ikke forbeholdt Schibsted-avisene med sine hundrevis av høyt betalte IT-hoder, den passer minst like godt på lokalaviser som Hallingdølen, Kvinn­heringen eller Sunnhordland, som soper med seg den ene prisen etter den andre i både norske og internasjonale konkurranser.»

Hele Avisåret 2015 ligger ute på Høgskulen i Voldas nettsider.